Giordano Bruno – en magiens martyr

Campo de’Fiori er en av de mest populære piazzaer i Roma.  Den er kjent for sine mange gode spisesteder, sitt marked og det frodige folkelivet.  Den har også en mørkere side.  Plassen var i mange år et av Romas henrettelsessteder.

En magiens martyr

En av de mange som måtte bøte med livet på denne plassen var Giordano Bruno. Han ble født utenfor Napoli i 1548, studerte teologi og ble viet til prest i 1572. Han tilhørte dominikanerne. Hele livet hadde han følt seg litt utilpass. Han sa selv at han «hadde knappet den første knappen feil og siden kunne ingen av de andre heller knappes riktig». Til tross for at han hadde Kopernikus som læremester, var han nok ikke noen stor vitenskapsmann; han var ikke tilhenger av en vitenskapelig tilnærming til et problem.

Som Kopernikus påsto han at jorden gikk rundt solen, og ikke som kirken lærte, at jorden var universets sentrum. Han var snarere filosof og utviklet luftige ideer om et uendelig univers gjennomstrømmet av en verdenssjel som han identifiserte med Gud. Han skal ha benektet at Jesus var Gud og hengitt seg til magi og okkultisme. Dette var tanker kirken så på som kjetteri. Likevel var han en ettertraktet foredragsholder rundt om i Europa. I 1592 ble han lokket til Venezia hvor han ble angitt av en av sine tilhørere. Deretter ble han innkalt til inkvisisjonen i Roma, noe som førte til at han satt syv år i fengselet Tor di Nona. Det er viktig å merke seg at det ikke var hans forsvar for det kopernikanske verdensbildet som fikk ham dit, men heller hans teologiske tanker.

 

Rettssaken mot ham handlet ikke om tro mot vitenskap, men heller et oppgjør med okkultismen. Han ble dømt til døden og brent som kjetter på bålet på Campo de’ Fiori 17 februar 1600, og ble med det en magiens eller okkultismens martyr. Han ble ledet til bålet under salmesang og bønn, mens munkebrødre forsøkte å trøste ham og oppfordret ham til å vende om fra sine kjetterske tanker.

 

Etter pavestyrets fall i 1870 ble det i 1887 besluttet å sette opp et monument for Bruno på stedet der han ble brent. Kirken protesterte, men til ingen nytte. Ettore Ferrari har laget statuen, en dyster og mørk skikkelse i munkekutte. Ansiktet er vendt mot Peterskirken, som i protest. Han har sine bøker under armen.

På sokkelen er det åtte medaljonger til ære for andre som også ble forfulgt og noen drept for sin overbevisning:

John Wycliffe, 1330–84. En forløper for reformasjonen i England.

Johan Hus, 1369–1415. Fra Bøhmen.  Ville reformere kirken.

Michel Servet, 1511–53. Lege og teolog. Forkastet treenighetslæren.

Aonio Paleario, 1503–70. Beskyldt for å være Luther-sympatisør.

Lucillo Vanini, 1585–1619. Italiensk filosof. Dømt som kjetter som fornektet sjelens udødelighet.

Erasmus av Rotterdam, 1466–1536. Han var sterkt kritisk til kirken, men brøt ikke med den. Ville forandre den innenfra.

Tomasso Campanella, 1568–1639. Italiensk filosof. Regnet som kjetter.

Paolo Sarpi, 1552–1623. Munk som stilte seg kritisk til Trent-konsilet. Beskyldt for i hemmelighet å være lutheraner.

 

Under disse medaljongene er det flere relieffer som framstiller scener fra Brunos liv. Et av dem viser ham som foreleser for studenter. Et annet at han står foran sine meget usympatiske dommere. Hans død på bålet er også framstilt. Under dette er det en innskrift: «Til Bruno, fra det århundre han spådde om, på det stedet hvor kjetterbålet flammet».

Monumentet blir sett på som en hyllest til den frie tanken. Opprop og demonstrasjoner finner ofte sted her. Statuen blir derfor gjerne en samlingsplass for opposisjonelle. Heldigvis har tidene endret seg, og myndighetene har blitt mindre brutale. Den siste henrettelsen skal ha funnet sted her i 1805.  Den legendariske bøddelen Mastro Titta tok livet av og parterte en viss Bernardino Rinaldi, som hadde drept sin gravide kone.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *