Januar og guden Janus

Den romerske guden Janus var gud for all begynnelse og slutt, for dører og porter, overganger, innganger og utganger. Det er naturligvis guden Janus som har gitt oss navnet på måneden Januar. Han er avbildet med to hoder som vender hver sin vei. På den måten kunne han se både forover og bakover; men også tilbake i tid og inn i framtiden.

Det er kanskje nettopp dette mange gjør i disse dager; Januar er en tid for ettertanke, gjøre opp status, men også for å legge planer, evt nye forsetter. Janus viser oss at dette er ikke noe nytt, men snarere noe eldgammelt og meget allmenngyldig.

I motsetning til de fleste andre guder i den romerske gudeverdenen var Janus ikke importert fra Hellas. Han var en lokal guddom, fra Latium, området rundt Roma. Han skal ha vært konge og hadde sitt palass på Gianicolo-høyden (Janiculum) i Roma, på vestsiden av Tiberen. Han er  av de eldste kjente guddommene og skal være den som ønsket guden Saturn velkommen. Med dette startet den såkalte gullalderen på jorden. Se innlegget om Saturnalia litt lenger ned i bloggen.

Han er gjerne også avbildet med en stav i den ene hånden slik at han kunne lede menneskene på den rette veien. I den andre har han ofte en nøkkel. Med den kan han låse opp dører og porter.

Det skal ha vært den andre kongen i Roma, Numa Pompilius (715 – 673 f.Kr,), som allerede på 600-tallet f. Kr knyttet Janus til måneden Januar. Janus var en meget viktig guddom i Roma. Han var nært knyttet til krig og fred. Dette er jo også snakk om overgang fra en tilstand til en annen.  Kong Numa innviet en bygning/tempel på Forum Romanum, trolig som en bue med dører i begge ender som soldatene passerte gjennom når de skulle i krig. Den var åpen så lenge en krig pågikk og ble stengt når det igjen ble fred. De romerske historikerne forteller at Janustempelet skal ha vært lukket under mesteparten av Numas regjeringstid.  Numa var en mer fredsæl mann en sin forgjenger, Romulus. Hensikten med dette tempelet kan ha vært at han ville markere at det ikke var nødvendig å bære våpen lenger; på en måte venne folk av med dette. Kanskje måtte de hente sine våpen der.

Historikeren Titus Livius kan fortelle at det senere for det meste var åpent; det vil si at et eller annet sted i riket var det krig til enhver tid. Keiser Augustus skryter av at før hans tid var det lukket bare to ganger (dvs på mange hundre år), men under han var det lukket 3 ganger. Vi snakker om «Pax Romana», den romerske verdensfreden, i hvert fall en slags fred.

Janus blir ofte assosiert med gudinnen Diana.  De ble dyrket som solen og månen og ble også satt i forbindelse med planting og innhøsting; det vil si overgangsfaser i tilværelsen. Fødsler, giftermål og begravelser likeså. Så viktige var Janus og Diana at det først ble ofret vin og røkelse til dem, altså framfor Jupiter som jo ellers blir betraktet som den romerske hovedguden (som grekernes Zevs). Janus hadde jo tross alt nøklene også til himmelen.

Mynt fra Neros tid som viser Janus’ tempel

En av legendene som fortelles om Janus fant sted da Romulus manglet kvinner i den nye byen sin og  røvet disse fra et av nabofolkene, Sabinerne. Janus lot det da dukke opp en vulkansk kilde på Forum som tok livet av mange av Sabinerne som ville forsvare sine kvinner. Dikteren Ovid forteller om dette.

Det finns ingen rester etter Janus-tempelet på Forum Romanum. Man vet ikke helt sikkert hvor det lå heller. Det finnes imidlertid en bue i Roma som vi kan se i dag som kalles Janus-buen. Den ligger i området Velabrum, i nordenden av Forum Boarium, det gamle kvegtorget. Den er kvadratisk med 4 buer og har kanskje ligget i et gatekryss. En litt merkelig konstruksjon, en fireveis, kubisk bue med svært mange nisjer og åpninger som passet bra i et veikryss. Den er den eneste av sitt slag som er bevart i Roma. Navnet fikk den først i renessansen.Trolig har ikke buen noe med Janus å gjøre. Den er nok heller bygget på 300-tallet som en æresbue for den guddommeliggjorte Konstantin den store.

Janus-buen som ligger ved Piazza della Bocca della Verita (Sannhetens munn) og kirken Santa Maria in Cosmedin

Hele dette området er fyldig omtalt i boken «Roma – piazzaenes by». Her er det også mange spennende og interessante historier å finne.

Saturnalia – Romernes «julefeiring»

Saturn og drømmen om Gullalderen

De 8 joniske søylene i restene av templet for Saturn ved foten av Kapitol er et av landemerkene på Forum Romanum. Søylene, to i rød granitt og 6 i grå granitt, med en dekorert arkitrav, rager opp fra et høyt podium av marmor og travertin.  Det vi ser er rester etter templet som ble bygget i 42 f.Kr av Lucius Munatius Plancus og restaurert igjen etter en brann i 283 e. Kr. (Carinus brann). Inskripsjonen på arkitraven forteller om dette. Den siste restaureringen fant trolig sted på slutten av 300-tallet. Denne restaureringen var nok et hastverksarbeid. Søylene ble satt sammen av biter hentet fra forskjellige steder og kapitelene er litt underlige.  Det var en siste krampetrekning for å holde de gamle romerske gudene i hevd før kristendommen og kirkebyggene overtok noen få år senere.

Dette er imidlertid en av de aller eldste kultplassene på Forum. Her hadde det opprinnelig vært et kultsted for guden Saturn. Her ble det i allerede kongetiden oppført et alter for sagnhelten Herkules. Ved dette alteret begynte man å bygge et større tempel for Saturn. Det ble ikke ferdig og innviet før i 498 f.Kr. Da er vi så vidt inne i republikkens tid.

Gullalderen

Men Saturn bringer oss helt tilbake til menneskenes urtid, til den såkalte gullalderen, en tid da menneskene levde i en paradisisk tilstand.  Saturn tilsvarer grekernes Kronos, han som tiden stammer fra. Han var sønn av Gaia/Gea, moder jord og Uranos, himmelen. Mytologien rundt disse gudene er usedvanlig frodig. Kronos fikk seks barn med Rea, deriblant Zevs og alle de andre berømte gudene, som Hades og Poseidon. Kronos som hadde hatt et dårlig forhold til sin far, sørget for å kastrere ham. Av frykt for at hans egne barn skulle hate ham spiste han dem like godt alle sammen. Bortsett fra Zevs, som moren klarte å gjemme unna. Hun pakket en stein inn i babyklær og Kronos lot seg lure. Han spiste steinen og Zevs slapp unna. Zevs hevnet seg på faren som ble styrtet i dødsriket. Han skal imidlertid ha klart å rømme og slo seg ned i Latium, altså i området der Roma nå ligger. Romerne kalte ham Saturn. Han lærte folket der å dyrke jorden. Han ble landbrukets gud og den paradisiske tilstanden oppstod. Den gangen var mennesker og guder på like fot. Herodot, som kalles historiens far, forteller om den lykkelige tiden. Man levde i fred med hverandre, i kjærlighet og uskyld. Jorden bar av seg selv sin grøde. Alle hadde det de trengte. Ingen behøvde å slite seg ut. Det var en evig vår.

Saturn var sentralt i dette; dette var hans tid. Senere ble Saturn styrtet til underverdenen; da kom sølvalderen med sønnen Jupiter ved makten. Han fikk som kjent sitt tempel på Kapitol. Da var det slutt på den lykkelige og uskyldige tiden. Da måtte man selv streve for sitt utkomme. Forholdene ble enda verre i den såkalte jernalderen. Den var preget av uærlighet og lovløshet.  Det kom etter hvert til forsoning mellom far og sønn. Jupiter ble hersker over verden. Saturn fikk fortsette å bringe gullalderen til noen få, på sletten Elysium, ved verdens grense. Forestillingene om en gullalder levde videre i minnene og i litteraturen.

Det er disse forestillingene vi kan ha i bakhodet når vi møter ruinene av Saturn-templet. Kanskje var det nettopp en ny gullalder republikkens fedre så for seg da de hadde kvittet seg med de forhatte kongene i 509 f. Kr.

Saturnalia – Romernes mest utagerende festing

Hans fest, Saturnalia ble feiret 17 desember og en ukes tid framover hvert år. Det skal ha vært kong Numa som startet tradisjonen. Under denne festen skal Saturn ha blitt fri fra sine lenker i underverdenen. Dette ble markert ved at en statue av guden i elfenben ble båret i prosesjon. Denne var fylt med olivenolje; ifølge Plinius den eldre skulle det beskytte den mot å råtne. Utenpå var den dekket med remser av ulltøy. Friheten ble markert symbolsk ved at ullremsene ble tatt av for resten av feiringen.

Dette var en tid hvor det meste var snudd på hodet. Det ble ikke gjort forskjell på høy og lav. Man feiret med en frihet som ikke hadde noen grenser. Slavene ble oppfordret til å snakke fritt ut og kunne gjøre alle slags pek mot sine herrer. De byttet ofte roller og hatter med dem. Forbrytelser begått under Saturnalia ble ikke straffet. Man erklærte ikke krig. Man sang, danset og gjorde løjer. Dette var dager med utpreget utagerende festing! «Den beste tiden», ifølge forfatteren Catullus. En «Konge av Saturnalia» ble utnevnt for å styre festlighetene.

Det hele ble avsluttet med Sigillariafesten. Da utvekslet man gaver seg imellom. Alle skulle gi gaver til hverandre. Det var en innbringende tid for forretningsstanden.  Man spiste spesielle kaker og søtsaker. Man mintes kanskje gullalderen under Saturn.

For oss er likheten til vår egen julefeiring mer enn slående!  O jul med din glede!

Fontene på flyttefot

 

Amforafontenen har blitt flyttet fra Piazza dell’Emporio til Piazza Testaccio. Her kommer den mye bedre til sin rett. Piazza dell’Emporio er bare et veikryss, mens Piazza Testaccio er sentrum i den typiske romerske bydelen Testaccio. Her treffer du den vanlige romer og meget få turister.
Denne fontenen er en såkalt bydelsfontene, laget i 1926. Historien bak fontenen er spennende nok.

Bydelen har fått sitt navn etter Testaccio-høyden. Den  er blitt til fordi man i oldtiden samlet opp potteskår og rester av amforaer som ble brukt til å transportere for eksempel olje og vin og en rekke andre produkter. Det ble brukt millioner av amforaer, krukker med to hanker, i oldtiden. Man hadde litt forskjellige modeller alt etter tid og sted de kom fra. De representerer følgelig meget viktig historisk materiale. Amforaen var faktisk et offisielt mengdemål, som ble oppbevart i Jupitertempelet på Kapitol. Haugen med istykkerslåtte kar ble etterhvert ca. 40 m høy.  Arkeologiske undersøkelser har vist at de fleste hadde kommet fra Spania med olje. Tidligere kunne man gå fritt omkring på haugen, men nå er området avstengt. Turistene greide ikke å holde fingrene fra fatet og tok med seg potteskår hjem. Som signaturfontene for Testaccio laget Lombardi 1926 en nydelig fontene hvor en rekke amforaer er stablet oppå hverandre og hvor vannet sildrer ut gjennom åpningene. Den står nå på Piazza dell’Emporio.  Grunnen til at haugen med potteskår bygget seg opp akkurat i dette området var at Romas store havneanlegg lå der og bakenfor lå alle varelagrene. Når varene var losset og helt over i større beholdere ble amforaene kastet.  Det var ikke returrett eller noe pantesystem for amforaer i antikken. Fontenen er et minnesmerke over noe av det mest hverdagslige som fantes i Romerriket; ikke edle metaller eller steiner, men emballasjen for matvarer, eller “gråpapiret” om man vil. Betagende enkelt og genialt.

 

Hva er linken mellom bilmerket Alfa Romeo og Romas fontener?

Alfa Romeos logo rommer interessante historiske sammenhenger; og fører oss også til Romas fontener.

141006102517-alfa-romeo-4c-1024x576

alfa-romeo-logo-1445

Alfa Romeo logoen består av flere elementer. Det ene er et rødt kors som er et av byen Milanos emblemer.  Det andre er slangen som sluker (eller evt føder) et barn; det kalles biscione på italiensk.

Dette siste er hovedelement i familien Viscontis våpenskjold. Vi finner denne slangen på flere fontener i Villa Sciarra, på Gianicolo-høyden i Roma.

Visconti-familien var en av de store adelsslektene i middelalderens Milano. Slangesymbolet henspeiler på en slange, biscione, som svelger en saracener, eller kanskje like gjerne føder et barn. Her forekommer det flere varianter. Saracenerne var en betegnelse på maurere/arabere/muslimer middelalderen, korstogstiden.

Symbolet var flittig brukt i skulpturer og fontener som prydet haver og villaer som var eiet av Visconti-familien. Senere ble disse eiendommene overtatt av andre slekter. Slekten Sforza overtok hegemoniet etter Visconti i renessansen. De beholdt slangen, biscione, som del av sitt våpenskjold.

Det var en av Alfa Romeos første ingeniører, Romano Cattaneo, som i 1910 valgte dette symbolet i logoen. Han hadde sett det på porten til Castello Sforzesco; en av opprinnelige Visconti-eiendommer.

Villa Sciarra på Gianicolo-høyden ble bygget på 1800-tallet av Colonna di Sciarra. Han gikk konkurs og eiendommen ble i 1880-årene overtatt av familien Wurts, som gjorde området til en botanisk have og smykket den ut med skulpturer og fontener som ble hentet fra nord-Italia, nettopp tidligere Visconti-eiendommer; trolig det som i dag er Villa del Balbianello, nå eiet av staten, og en del av «Grandi Giardini Italiani».

I 1832 overtok Mussolini Villa Sciarre fra familien Wurts under forutsetningen at den skulle være offentlig tilgjengelig. Det er den fortsatt og eiet av staten. Villa Sciarra er et meget idyllisk område, egnet for picnics og rekreasjon; en lunge i byen prydet med mange flotte fontener. Jeg har bilder av mange av dem i boken, «Roma – fontenenes by».

To av fontenene har slangen, biscione, som viktige elementer.  Som en kuriositet kan også nevnes at fotballklubben Inter Milan blir kalt Il Biscione. På en tur i Villa Sciarra kan man altså få assosiasjoner til både raske biler og proff-fotball. Men en ekte rød Alfa Romeo møter man nok heldigvis ikke.

DSC_0297

 

Fontenen med Pan og Syrinx med biscione på toppen. Denne flotte fontenen finner vi like ved inngangen til parken.

DSC_0323

Biscione utgjør en liten del av en stor fontene med mange små engler, putti. Denne finner vi like ved Palazzina Wurts.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Har du sett Suppebollen i Roma?

DSC_0171


Det er mange originale fontener i Roma. Her er en av dem. Den kalles La Terrina, Suppebollen. Den har en meget brokete historie:

Fontenen, som nå befinner seg foran kirken Chiesa Nuova, stod opprinnelig på Piazza Campo dei Fiori. Den var bygget av Giacomo della Porta i 1590. Et avlangt marmorkar med håndtak stod i et større basseng. Fire delfiner sprutet vann ut i bassenget. Man tror at disse delfinene var de fire av åtte som ble laget til skilpaddefontenen, men ikke brukt der likevel. Langs kanten er det runde håndtak og roser, som er Riario-familiens våpenskjold.  Campo dei Fiori var markedsplass allerede den gangen. Om navnet, som jo betyr «blomsterengen» kommer av at det ble solgt blomster der eller kanskje rett og slett at det var en blomstereng her er usikkert. En annen forklaring er at navnet kommer fra Pompeius’ venninne som het Flora.

Men plassen har også en meget dyster side. I middelalderen var dette et sted for henrettelser. Inkvisisjonen holdt sine møter her, og det var plassert en galge like ved fontenen. Det finnes flere gamle stikk som viser dette. Det er godt mulig fontenen ble brukt som tribune for å få god utsikt til henrettelsene som jo ble foretatt i full offentlighet den gangen. Dominikaner-filosofen Giordano Bruno ble brent på bålet her i år 1600 på grunn av uoverensstemmelser med kirken. Av en eller annen grunn, man vet ikke sikkert, ble det lagt et lokk av travertin på fontenen. Kanskje var det fordi folk brukte karet som søppelplass? Man vet heller ikke sikkert når dette ble gjort, noen sier tidlig, andre sent på 1600-tallet. Samtidig ble også delfinene fjernet. Ingen vet hvor de har tatt veien. Nye utløp ble åpnet gjennom Riario-rosene på sidene.

DSC_0166

På toppen av lokket, under håndtaket finner vi en inskripsjon fra 1622 som si
er: «Amo Dio e non fallire, fa del bene e lassa dire», «Elsk Gud og ikke svikt; gjør gode gjerninger og la andre snakke».   Dette skulle vel ha vært et godt råd i inkvisisjonens tidsalder, såvel som nå!

DSC_0169

Til tross for protester fra Vatikanet ble det i 1889 besluttet å sette opp et monument over Giardano Bruno, på plassen der han ble henrettet som kjetter nesten 300 år tidligere. Fontenen måtte da vike plassen og den ble flyttet på et lager hvor den ble til 1924. Da ble den satt opp foran kirken La Chiesa Nova der vi kan se den i dag. Plasseringen er ikke akkurat flatterende. Her står den, nedsenket i fortauet på en liten plass like ved en av Romas mest trafikkerte og støyende gater, Corso Vittorio Emmanuele II. Den ser både ubekvem og bortkommen ut. Det rare er at en moderne kopi av «suppeterrinen» uten delfiner og uten lokk senere ble satt opp på Campo dei Fiori og kan beskues der (under)  ved siden av alle blomsterbodene.

DSC_0701

Høsttur til Roma

Bli med på historiske vandringer og Fontenesafari i Roma i oktober 2016 og få et nytt perspektiv på byen.

I samarbeid med Askeladden Reiser  inviterer jeg til en spennende tur til Roma 14-19 oktober 2016.

Vi kommer naturligvis til å jakte på fontener og dvele ved deres mange fascinerende historier. Men det betyr ikke at vi ikke får med oss de andre viktige severdighetene. Vi vil også fokusere på den berømte maleren Caravaggio og se mange av hans bilder. Vi skal også studere mange av den store Berninis arbeider. Han er en av dem som virkelig har satt sitt preg på Roma.

Brosjyre fontenesafari oktober 2016_Side_1

Du kan laste ned hele brosjyren ved å klikke her.

 

Tidligere deltakere har vært meget god fornøyd med opplegget:

«De daglige vandringene var utrolig interessante; mange stopp underveis, mye å se, mye å lære. Bygninger av alle slag: kriker, ruiner etc.,  alle fikk sin historie presentert. Jeg hadde store forventninger til turen og de ble innfridd!»

«Vandringene var meget bra og spennende lagt opp! Vi fikk se mye av Roma som vi ikke kjente til, og det vi hadde sett før i et nytt lys!»

 

 

 

Circolo Skandinavo innbyr til Forfattermøte i Roma 7 oktober kl 18

Forfatter og lege  Hugo Flaten presenterer sin bok,

Roma – Fontenenes by.

Det blir spennende historier fra Roma med fontener og vannet som hovedpersoner.

Sted: Circolo Skandinavos lokaler  i Via della Lungara 231 i Trastevere

Tid: Onsdag 7 oktober kl 18-19

Roma - fontenenes by

 

Kollega Ingegerd Frøyshov Larsen skriver i Tidsskrift for Den norske legeforening blant annet:

«Det er skrevet et utall bøker om Roma. Kan det være marked for enda en? Etter å ha lest kollega Hugo Flatens bok er jeg ikke i tvil. Dette er en ny måte å beskrive Roma på.»

 

Sjarmerende Roma-reise

 

untitled

Under denne hyggelige overskriften har Tidsskrift for Den norske legforening i sitt nummer 9-2015 en anmeldelse av boken , «Roma- fontenenes by.

Dette tidsskriftet anmelder bøker både for, om og av leger!

Kollega Ingegerd Frøyshov Larsen skriver blant annet:

«Det er skrevet et utall bøker om Roma. Kan det være marked for enda en? Etter å ha lest kollega Hugo Flatens bok er jeg ikke i tvil. Dette er en ny måte å beskrive Roma på.»

«Jeg har bare en innvending; og det er at boken for tung for en vanlig håndveske. Ta den i en liten ryggsekk og bruk den som en håndbok på reisen. Og skulle ikke en tur til Roma stå på dagsordenen, er dette den perfekte «coffee-table book» for den som har vært der tidligere.»

Klikk på her for å lese hele anmeldelsen: Anmeldelse i Tidsskiftet for Den norske legeforening 

 

Spennende anmeldelse av to Romabøker i Klassekampens bokmagasin

 

Klassekampen 020515 oppslag

Klassekampens Bokmagasin (2/5-15) har over en dobbeltside anmeldt  «Roma – fontenenes by» sammen med Jon Iddengs «Romerrikets historie».  Dette er en interessant sammenkobling. Dette er amatøren mot «akademia», skriver anmelderen.  Amatør kommer av amare, å elske, og «Roma – fontenenes by» får karakteristikken «et verk gjort av kjærlighet».

Jeg kan leve med det!

Du kan lese hele anmeldelsen  ved å klikke her: Vann til massene