Piazza del Biscione

Slangeplassen

Dette er en liten og meget idyllisk piazza rett ved Campo de’ Fiori. Disse piazzaene henger nærmest sammen. Navnet røper interessante og meget uventede sammenhenger. Det leder oss både til bilmerket Alfa Romeo og fotballklubben Inter Milan.

alfa-romeo-logo-1445

Alfa Romeo-logoen består av flere elementer. Det ene er et rødt kors som er et av byen Milanos emblemer. Det andre er slangen, biscione, som sluker (eller eventuelt føder) et barn. Dette siste er hovedelementet i familien Viscontis våpenskjold og har en mulig tilknytning til dette plassnavnet. Visconti-familien var en av de store adelsslektene i middelalderens Milano. Symbolet var flittig brukt i skulpturer og fontener som prydet haver og villaer som var eiet av Visconti-familien. Senere ble disse eiendommene overtatt av andre slekter. Slekten Sforza overtok hegemoniet etter Visconti i renessansen. De beholdt slangen, biscione, som del av sitt våpenskjold. Det var en av Alfa Romeos første ingeniører, Romano Cattaneo, som i 1910 valgte dette symbolet i logoen. Han hadde sett det på porten til Castello Sforzesco, en av de opprinnelige Visconti-eiendommene.

Som en kuriositet kan også nevnes at fotballklubben Inter Milan blir kalt Il Biscione. På en tur til Piazza Biscione kan man altså få assosiasjoner til både raske biler og fotball. Men en ekte rød Alfa Romeo møter man nok sjelden. Skjønt, helt umulig er det ikke. Plassen er nesten helt bilfri, men det hender noen drister seg til å parkere på plassen.

Der Caesar ble myrdet

Her finner vi flere gode restauranter. Da Pancrazio er, som flere andre bygninger i nærheten, bygget over ruinene av Pompeius’ teater; den runde, buede delen.  Det spesielle med Da Pancrazio er at man kan gå ned i kjelleren hvor man kommer veldig tett på de gamle ruinene av teateret. Her er mursteinsvegger i typisk opus reticulatum. Her er antikke søyler og søylebaser. Om man ikke vil sitte ute på den idylliske plassen og spise, kan man innta måltidet i kjelleren i disse spektakulære historiske omgivelsene.

Da Pancrazio ble etablert i 1922 av bestefar til Paolo, som driver stedet nå. Dette er et autentisk romersk kjøkken. Maten er utmerket og servicen er vanligvis veldig god. Restauranten ligger i Palazzo Orsini Pio Righetti. Det er fra ca. 1450 og bygget oppå tempelet for Venus Victrix (den seirende Venus), som var en del av Pompeius’ teater. Orsini-familien har holdt til her. Vi legger merke til de flotte vindusgesimsene.

Det er roligere her enn på Campo de’ Fiori, hvor det for mange kanskje blir litt for mye liv og bråk. Men det er ikke lenger unna enn at man får med seg noe av det som foregår på naboplassen. Den «grønne veggen» på Hotel Campo de’ Fiori er med og skaper maleriske kulisser.

På den lave, litt slitne bygningen med umiskjennelig romersk patina foran palasset, er det et gammelt Mariabilde. Innskriften under lyder In manibus tuis sortes meae, ditt liv i mine hender. På den andre siden av plassen ligger det to hyggelige barer. Og så er det en spennende isbar (Gelato Mamma Mia) på hjørnet mot Campo de’ Fiori.

Passettoen  

Fra plassens østside kan man gå inn i et lite smug, eller nærmest en tunnel, Passetto del Biscione. Det ser litt skummelt ut fra utsiden, og tidligere var dette absolutt ikke noe trivelig sted. Smuget ble nærmest brukt som offentlig toalett. Men når man nå kommer inn i smuget blir man overrasket over de flotte, lyse freskomaleriene på veggene og i taket. Disse har nylig blitt restaurert.  På 1700-tallet var det et Mariabilde som skal ha åpnet øynene og sett seg omkring. Det er borte, men det er fortsatt et lite alter med bilde av Maria inne i passettoen. Smuget leder ut i Via di Grotta Pinta, en buet gate som er formet etter den buede tribunen i Pompeius’ teater. Her er husene bygget direkte oppå de gamle tribunene; dermed var formen gitt. Rett ved utgangen ligger det en kirke fra middelalderen, Santa Maria di Grottapinta. Den første kirken her ble trolig bygget på 1100-tallet. Den var en del av Orsinifamiliens palass. Det er lenge siden den har fungert som kirke. Her har det vært hjem for foreldreløse gutter. Nå er det et kunstakademi i bygningen. Passettoen er en liten og bortgjemt perle.  Av naturlige grunner er den åpen bare på dagtid.

Giordano Bruno – en magiens martyr

Campo de’Fiori er en av de mest populære piazzaer i Roma.  Den er kjent for sine mange gode spisesteder, sitt marked og det frodige folkelivet.  Den har også en mørkere side.  Plassen var i mange år et av Romas henrettelsessteder.

En magiens martyr

En av de mange som måtte bøte med livet på denne plassen var Giordano Bruno. Han ble født utenfor Napoli i 1548, studerte teologi og ble viet til prest i 1572. Han tilhørte dominikanerne. Hele livet hadde han følt seg litt utilpass. Han sa selv at han «hadde knappet den første knappen feil og siden kunne ingen av de andre heller knappes riktig». Til tross for at han hadde Kopernikus som læremester, var han nok ikke noen stor vitenskapsmann; han var ikke tilhenger av en vitenskapelig tilnærming til et problem.

Som Kopernikus påsto han at jorden gikk rundt solen, og ikke som kirken lærte, at jorden var universets sentrum. Han var snarere filosof og utviklet luftige ideer om et uendelig univers gjennomstrømmet av en verdenssjel som han identifiserte med Gud. Han skal ha benektet at Jesus var Gud og hengitt seg til magi og okkultisme. Dette var tanker kirken så på som kjetteri. Likevel var han en ettertraktet foredragsholder rundt om i Europa. I 1592 ble han lokket til Venezia hvor han ble angitt av en av sine tilhørere. Deretter ble han innkalt til inkvisisjonen i Roma, noe som førte til at han satt syv år i fengselet Tor di Nona. Det er viktig å merke seg at det ikke var hans forsvar for det kopernikanske verdensbildet som fikk ham dit, men heller hans teologiske tanker.

 

Rettssaken mot ham handlet ikke om tro mot vitenskap, men heller et oppgjør med okkultismen. Han ble dømt til døden og brent som kjetter på bålet på Campo de’ Fiori 17 februar 1600, og ble med det en magiens eller okkultismens martyr. Han ble ledet til bålet under salmesang og bønn, mens munkebrødre forsøkte å trøste ham og oppfordret ham til å vende om fra sine kjetterske tanker.

 

Etter pavestyrets fall i 1870 ble det i 1887 besluttet å sette opp et monument for Bruno på stedet der han ble brent. Kirken protesterte, men til ingen nytte. Ettore Ferrari har laget statuen, en dyster og mørk skikkelse i munkekutte. Ansiktet er vendt mot Peterskirken, som i protest. Han har sine bøker under armen.

På sokkelen er det åtte medaljonger til ære for andre som også ble forfulgt og noen drept for sin overbevisning:

John Wycliffe, 1330–84. En forløper for reformasjonen i England.

Johan Hus, 1369–1415. Fra Bøhmen.  Ville reformere kirken.

Michel Servet, 1511–53. Lege og teolog. Forkastet treenighetslæren.

Aonio Paleario, 1503–70. Beskyldt for å være Luther-sympatisør.

Lucillo Vanini, 1585–1619. Italiensk filosof. Dømt som kjetter som fornektet sjelens udødelighet.

Erasmus av Rotterdam, 1466–1536. Han var sterkt kritisk til kirken, men brøt ikke med den. Ville forandre den innenfra.

Tomasso Campanella, 1568–1639. Italiensk filosof. Regnet som kjetter.

Paolo Sarpi, 1552–1623. Munk som stilte seg kritisk til Trent-konsilet. Beskyldt for i hemmelighet å være lutheraner.

 

Under disse medaljongene er det flere relieffer som framstiller scener fra Brunos liv. Et av dem viser ham som foreleser for studenter. Et annet at han står foran sine meget usympatiske dommere. Hans død på bålet er også framstilt. Under dette er det en innskrift: «Til Bruno, fra det århundre han spådde om, på det stedet hvor kjetterbålet flammet».

Monumentet blir sett på som en hyllest til den frie tanken. Opprop og demonstrasjoner finner ofte sted her. Statuen blir derfor gjerne en samlingsplass for opposisjonelle. Heldigvis har tidene endret seg, og myndighetene har blitt mindre brutale. Den siste henrettelsen skal ha funnet sted her i 1805.  Den legendariske bøddelen Mastro Titta tok livet av og parterte en viss Bernardino Rinaldi, som hadde drept sin gravide kone.

Sankt Valentin

Sankt Valentins historie er spennende og komplisert.  På dagen som feires som hans dag over hele verden er det kanskje greit å rekapitulere litt.

Legenden sier at Valentins hodeskalle er oppbevart og kan bivånes i kirken Santa Maria in Cosmedin i Roma. Det er den kirken som også huser den berømte «Sannhetens munn» Bocca della Verita, en antikk løgndetektor. Den kan du lese mer om i boken .

I boken  Roma – piazzaenes by skriver jeg litt om Valentin(ene):

«Fra din Valentin»

En av kirkens relikvier er angivelig hodeskallen og benrester etter den hellige Sankt Valentin. Hodeskallen som er kronet med blomster finnes i et lite alter på venstre side av kirken. Hans dag feires 14. februar verden over med at elskende sender hverandre roser, sexy undertøy, smykker, sjokolade og heftige kjærlighetserklæringer.

Skjønt, hellig; det er mye som er usikkert her. Det har vært mange Valentiner som har blitt kristne martyrer og mange frodige legender finnes. Forvirringen har blitt så komplett at den katolske kirken ikke lenger fullt ut anerkjenner Valentin, og den 14. februar er ikke lenger en kirkelig merkedag for ham. Historien startet med at man i det gamle Roma på denne dagen feiret Juno, gudinne blant annet for ekteskap og fruktbarhet. Dette var innledningen på Lupercalia, en renselses- og fruktbarhetsfest som antok temmelig frivole og utsvevende former. En av skikkene i den forbindelse var et slags løssluppent «kjærlighetslotteri» som kirken etter hvert fikk vanskelig med å akseptere.  Keiser Caracalla (211–217 e.Kr.) skal ha hatt helt andre grunner til å nedlegge forbud mot giftermål. Han mente at gifte menn var dårligere krigere. Deretter spriker historiene og det er vanskelig å få trådene i hop.  Ifølge en av de mange legendene skal Valentin, som var prest på den tiden, i hemmelighet fortsatt å vie unge par. Han ble avslørt og drept.  Men rett før han døde rakk han å skrive en kjærlighetshilsen til fangevokterens datter, som han var blitt forelsket i. Han avsluttet med Fra din Valentin. En annen Valentin-skikkelse, som kanskje er mer troverdig, var biskop i Terni og levde på midten av 200-tallet. Han skal ha motsatt seg krav fra keiser Claudius II Gothicus om å vende tilbake til de gamle romerske guder, noe som førte til at han ble drept 14. februar 273. Først et par hundre år senere nedla pave Gelasius forbud mot det tradisjonelle kjærlighetslotteriet og innførte 14. februar som Valentins merkedag. Hvor dette bar hen, vet vi jo så altfor godt.  Historien og legenden har blomstret.

Valentins navn står fortsatt i Martyrologium Romanum, men i 1969 ble dagen strøket i Kirkens universelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere på grunn av historiens legendariske karakter. Det har tydeligvis ikke lagt noen demper på feiringen for øvrig.  Markedskreftene og jag etter profitt er nok nå trolig den viktigste drivkraften bak skikken.

Ikke Pantheon men Bernardo

San Bernardo alle Terme

Denne kirken ligger mer tilbaketrukket på plassen, Piazza di San Bernardo. Den er en rundkirke med et meget vakkert kassettert kuppelhvelv som ble ferdig i år 1600. Man kan si den ligner litt på Pantheon, men den er mye mindre.  Kirken er bygget på ruinene av en av hjørnebygningene i Diokletians store badeanlegg. Derav kommer navnet «alle terme». Her finner vi framstillinger av martyrer, kirkefedre og stiftere av religiøse ordener; det vil si mange kjente størrelser fra kirkehistorien. Kirken har sitt navn etter Bernard av Clairvaux, helgen fra 1100-tallet og en av den katolske kirkes «doctores» eller lærere. Den tilhører Cistersienserordenen.

 

I boken Roma – Piazzaenes by kan du lese mer om Piazza di San Bernardo og naboplassen Largo di Santa Susanna.  Her finner vi Mosesfontenen, kirken Santa Maria della Vittoria med Berninis vakre skulptur av Teresas ekstase, og kirken tilegnet martyren Santa Susanna. Dette er et område med mye historie og spennende fortellinger.

Mosesfontenen

Kirken San Bernardo alle Terme

Den hellige Teresas ekstase laget av Bernini

Januar og guden Janus

Den romerske guden Janus var gud for all begynnelse og slutt, for dører og porter, overganger, innganger og utganger. Det er naturligvis guden Janus som har gitt oss navnet på måneden Januar. Han er avbildet med to hoder som vender hver sin vei. På den måten kunne han se både forover og bakover; men også tilbake i tid og inn i framtiden.

Det er kanskje nettopp dette mange gjør i disse dager; Januar er en tid for ettertanke, gjøre opp status, men også for å legge planer, evt nye forsetter. Janus viser oss at dette er ikke noe nytt, men snarere noe eldgammelt og meget allmenngyldig.

I motsetning til de fleste andre guder i den romerske gudeverdenen var Janus ikke importert fra Hellas. Han var en lokal guddom, fra Latium, området rundt Roma. Han skal ha vært konge og hadde sitt palass på Gianicolo-høyden (Janiculum) i Roma, på vestsiden av Tiberen. Han er  av de eldste kjente guddommene og skal være den som ønsket guden Saturn velkommen. Med dette startet den såkalte gullalderen på jorden. Se innlegget om Saturnalia litt lenger ned i bloggen.

Han er gjerne også avbildet med en stav i den ene hånden slik at han kunne lede menneskene på den rette veien. I den andre har han ofte en nøkkel. Med den kan han låse opp dører og porter.

Det skal ha vært den andre kongen i Roma, Numa Pompilius (715 – 673 f.Kr,), som allerede på 600-tallet f. Kr knyttet Janus til måneden Januar. Janus var en meget viktig guddom i Roma. Han var nært knyttet til krig og fred. Dette er jo også snakk om overgang fra en tilstand til en annen.  Kong Numa innviet en bygning/tempel på Forum Romanum, trolig som en bue med dører i begge ender som soldatene passerte gjennom når de skulle i krig. Den var åpen så lenge en krig pågikk og ble stengt når det igjen ble fred. De romerske historikerne forteller at Janustempelet skal ha vært lukket under mesteparten av Numas regjeringstid.  Numa var en mer fredsæl mann en sin forgjenger, Romulus. Hensikten med dette tempelet kan ha vært at han ville markere at det ikke var nødvendig å bære våpen lenger; på en måte venne folk av med dette. Kanskje måtte de hente sine våpen der.

Historikeren Titus Livius kan fortelle at det senere for det meste var åpent; det vil si at et eller annet sted i riket var det krig til enhver tid. Keiser Augustus skryter av at før hans tid var det lukket bare to ganger (dvs på mange hundre år), men under han var det lukket 3 ganger. Vi snakker om «Pax Romana», den romerske verdensfreden, i hvert fall en slags fred.

Janus blir ofte assosiert med gudinnen Diana.  De ble dyrket som solen og månen og ble også satt i forbindelse med planting og innhøsting; det vil si overgangsfaser i tilværelsen. Fødsler, giftermål og begravelser likeså. Så viktige var Janus og Diana at det først ble ofret vin og røkelse til dem, altså framfor Jupiter som jo ellers blir betraktet som den romerske hovedguden (som grekernes Zevs). Janus hadde jo tross alt nøklene også til himmelen.

Mynt fra Neros tid som viser Janus’ tempel

En av legendene som fortelles om Janus fant sted da Romulus manglet kvinner i den nye byen sin og  røvet disse fra et av nabofolkene, Sabinerne. Janus lot det da dukke opp en vulkansk kilde på Forum som tok livet av mange av Sabinerne som ville forsvare sine kvinner. Dikteren Ovid forteller om dette.

Det finns ingen rester etter Janus-tempelet på Forum Romanum. Man vet ikke helt sikkert hvor det lå heller. Det finnes imidlertid en bue i Roma som vi kan se i dag som kalles Janus-buen. Den ligger i området Velabrum, i nordenden av Forum Boarium, det gamle kvegtorget. Den er kvadratisk med 4 buer og har kanskje ligget i et gatekryss. En litt merkelig konstruksjon, en fireveis, kubisk bue med svært mange nisjer og åpninger som passet bra i et veikryss. Den er den eneste av sitt slag som er bevart i Roma. Navnet fikk den først i renessansen.Trolig har ikke buen noe med Janus å gjøre. Den er nok heller bygget på 300-tallet som en æresbue for den guddommeliggjorte Konstantin den store.

Janus-buen som ligger ved Piazza della Bocca della Verita (Sannhetens munn) og kirken Santa Maria in Cosmedin

Hele dette området er fyldig omtalt i boken «Roma – piazzaenes by». Her er det også mange spennende og interessante historier å finne.

Saturnalia – Romernes «julefeiring»

Saturn og drømmen om Gullalderen

De 8 joniske søylene i restene av templet for Saturn ved foten av Kapitol er et av landemerkene på Forum Romanum. Søylene, to i rød granitt og 6 i grå granitt, med en dekorert arkitrav, rager opp fra et høyt podium av marmor og travertin.  Det vi ser er rester etter templet som ble bygget i 42 f.Kr av Lucius Munatius Plancus og restaurert igjen etter en brann i 283 e. Kr. (Carinus brann). Inskripsjonen på arkitraven forteller om dette. Den siste restaureringen fant trolig sted på slutten av 300-tallet. Denne restaureringen var nok et hastverksarbeid. Søylene ble satt sammen av biter hentet fra forskjellige steder og kapitelene er litt underlige.  Det var en siste krampetrekning for å holde de gamle romerske gudene i hevd før kristendommen og kirkebyggene overtok noen få år senere.

Dette er imidlertid en av de aller eldste kultplassene på Forum. Her hadde det opprinnelig vært et kultsted for guden Saturn. Her ble det i allerede kongetiden oppført et alter for sagnhelten Herkules. Ved dette alteret begynte man å bygge et større tempel for Saturn. Det ble ikke ferdig og innviet før i 498 f.Kr. Da er vi så vidt inne i republikkens tid.

Gullalderen

Men Saturn bringer oss helt tilbake til menneskenes urtid, til den såkalte gullalderen, en tid da menneskene levde i en paradisisk tilstand.  Saturn tilsvarer grekernes Kronos, han som tiden stammer fra. Han var sønn av Gaia/Gea, moder jord og Uranos, himmelen. Mytologien rundt disse gudene er usedvanlig frodig. Kronos fikk seks barn med Rea, deriblant Zevs og alle de andre berømte gudene, som Hades og Poseidon. Kronos som hadde hatt et dårlig forhold til sin far, sørget for å kastrere ham. Av frykt for at hans egne barn skulle hate ham spiste han dem like godt alle sammen. Bortsett fra Zevs, som moren klarte å gjemme unna. Hun pakket en stein inn i babyklær og Kronos lot seg lure. Han spiste steinen og Zevs slapp unna. Zevs hevnet seg på faren som ble styrtet i dødsriket. Han skal imidlertid ha klart å rømme og slo seg ned i Latium, altså i området der Roma nå ligger. Romerne kalte ham Saturn. Han lærte folket der å dyrke jorden. Han ble landbrukets gud og den paradisiske tilstanden oppstod. Den gangen var mennesker og guder på like fot. Herodot, som kalles historiens far, forteller om den lykkelige tiden. Man levde i fred med hverandre, i kjærlighet og uskyld. Jorden bar av seg selv sin grøde. Alle hadde det de trengte. Ingen behøvde å slite seg ut. Det var en evig vår.

Saturn var sentralt i dette; dette var hans tid. Senere ble Saturn styrtet til underverdenen; da kom sølvalderen med sønnen Jupiter ved makten. Han fikk som kjent sitt tempel på Kapitol. Da var det slutt på den lykkelige og uskyldige tiden. Da måtte man selv streve for sitt utkomme. Forholdene ble enda verre i den såkalte jernalderen. Den var preget av uærlighet og lovløshet.  Det kom etter hvert til forsoning mellom far og sønn. Jupiter ble hersker over verden. Saturn fikk fortsette å bringe gullalderen til noen få, på sletten Elysium, ved verdens grense. Forestillingene om en gullalder levde videre i minnene og i litteraturen.

Det er disse forestillingene vi kan ha i bakhodet når vi møter ruinene av Saturn-templet. Kanskje var det nettopp en ny gullalder republikkens fedre så for seg da de hadde kvittet seg med de forhatte kongene i 509 f. Kr.

Saturnalia – Romernes mest utagerende festing

Hans fest, Saturnalia ble feiret 17 desember og en ukes tid framover hvert år. Det skal ha vært kong Numa som startet tradisjonen. Under denne festen skal Saturn ha blitt fri fra sine lenker i underverdenen. Dette ble markert ved at en statue av guden i elfenben ble båret i prosesjon. Denne var fylt med olivenolje; ifølge Plinius den eldre skulle det beskytte den mot å råtne. Utenpå var den dekket med remser av ulltøy. Friheten ble markert symbolsk ved at ullremsene ble tatt av for resten av feiringen.

Dette var en tid hvor det meste var snudd på hodet. Det ble ikke gjort forskjell på høy og lav. Man feiret med en frihet som ikke hadde noen grenser. Slavene ble oppfordret til å snakke fritt ut og kunne gjøre alle slags pek mot sine herrer. De byttet ofte roller og hatter med dem. Forbrytelser begått under Saturnalia ble ikke straffet. Man erklærte ikke krig. Man sang, danset og gjorde løjer. Dette var dager med utpreget utagerende festing! «Den beste tiden», ifølge forfatteren Catullus. En «Konge av Saturnalia» ble utnevnt for å styre festlighetene.

Det hele ble avsluttet med Sigillariafesten. Da utvekslet man gaver seg imellom. Alle skulle gi gaver til hverandre. Det var en innbringende tid for forretningsstanden.  Man spiste spesielle kaker og søtsaker. Man mintes kanskje gullalderen under Saturn.

For oss er likheten til vår egen julefeiring mer enn slående!  O jul med din glede!

Fontene på flyttefot

Amforafontenen i sitt nye miljø

Amforafontenen har blitt flyttet fra Piazza dell’Emporio til Piazza Testaccio. Her kommer den mye bedre til sin rett. Piazza dell’Emporio er bare et veikryss, mens Piazza Testaccio er sentrum i den typiske romerske bydelen Testaccio. Her treffer du den vanlige romer og meget få turister.
Denne fontenen er en såkalt bydelsfontene, laget i 1926. Historien bak fontenen er spennende nok.

Bydelen har fått sitt navn etter Testaccio-høyden. Den  er blitt til fordi man i oldtiden samlet opp potteskår og rester av amforaer som ble brukt til å transportere for eksempel olje og vin og en rekke andre produkter. Det ble brukt millioner av amforaer, krukker med to hanker, i oldtiden. Man hadde litt forskjellige modeller alt etter tid og sted de kom fra. De representerer følgelig meget viktig historisk materiale. Amforaen var faktisk et offisielt mengdemål, som ble oppbevart i Jupitertempelet på Kapitol. Haugen med istykkerslåtte kar ble etterhvert ca. 40 m høy.  Arkeologiske undersøkelser har vist at de fleste hadde kommet fra Spania med olje. Tidligere kunne man gå fritt omkring på haugen, men nå er området avstengt. Turistene greide ikke å holde fingrene fra fatet og tok med seg potteskår hjem. Som signaturfontene for Testaccio laget Lombardi 1926 en nydelig fontene hvor en rekke amforaer er stablet oppå hverandre og hvor vannet sildrer ut gjennom åpningene. Den står nå på Piazza dell’Emporio.  Grunnen til at haugen med potteskår bygget seg opp akkurat i dette området var at Romas store havneanlegg lå der og bakenfor lå alle varelagrene. Når varene var losset og helt over i større beholdere ble amforaene kastet.  Det var ikke returrett eller noe pantesystem for amforaer i antikken. Fontenen er et minnesmerke over noe av det mest hverdagslige som fantes i Romerriket; ikke edle metaller eller steiner, men emballasjen for matvarer, eller “gråpapiret” om man vil. Betagende enkelt og genialt.

Hva er linken mellom bilmerket Alfa Romeo og Romas fontener?

Alfa Romeos logo rommer interessante historiske sammenhenger; og fører oss også til Romas fontener.

141006102517-alfa-romeo-4c-1024x576

alfa-romeo-logo-1445

Alfa Romeo logoen består av flere elementer. Det ene er et rødt kors som er et av byen Milanos emblemer.  Det andre er slangen som sluker (eller evt føder) et barn; det kalles biscione på italiensk.

Dette siste er hovedelement i familien Viscontis våpenskjold. Vi finner denne slangen på flere fontener i Villa Sciarra, på Gianicolo-høyden i Roma.

Visconti-familien var en av de store adelsslektene i middelalderens Milano. Slangesymbolet henspeiler på en slange, biscione, som svelger en saracener, eller kanskje like gjerne føder et barn. Her forekommer det flere varianter. Saracenerne var en betegnelse på maurere/arabere/muslimer middelalderen, korstogstiden.

Symbolet var flittig brukt i skulpturer og fontener som prydet haver og villaer som var eiet av Visconti-familien. Senere ble disse eiendommene overtatt av andre slekter. Slekten Sforza overtok hegemoniet etter Visconti i renessansen. De beholdt slangen, biscione, som del av sitt våpenskjold.

Det var en av Alfa Romeos første ingeniører, Romano Cattaneo, som i 1910 valgte dette symbolet i logoen. Han hadde sett det på porten til Castello Sforzesco; en av opprinnelige Visconti-eiendommer.

Villa Sciarra på Gianicolo-høyden ble bygget på 1800-tallet av Colonna di Sciarra. Han gikk konkurs og eiendommen ble i 1880-årene overtatt av familien Wurts, som gjorde området til en botanisk have og smykket den ut med skulpturer og fontener som ble hentet fra nord-Italia, nettopp tidligere Visconti-eiendommer; trolig det som i dag er Villa del Balbianello, nå eiet av staten, og en del av «Grandi Giardini Italiani».

I 1832 overtok Mussolini Villa Sciarre fra familien Wurts under forutsetningen at den skulle være offentlig tilgjengelig. Det er den fortsatt og eiet av staten. Villa Sciarra er et meget idyllisk område, egnet for picnics og rekreasjon; en lunge i byen prydet med mange flotte fontener. Jeg har bilder av mange av dem i boken, «Roma – fontenenes by».

To av fontenene har slangen, biscione, som viktige elementer.  Som en kuriositet kan også nevnes at fotballklubben Inter Milan blir kalt Il Biscione. På en tur i Villa Sciarra kan man altså få assosiasjoner til både raske biler og proff-fotball. Men en ekte rød Alfa Romeo møter man nok heldigvis ikke.

DSC_0297

 

Fontenen med Pan og Syrinx med biscione på toppen. Denne flotte fontenen finner vi like ved inngangen til parken.

DSC_0323

Biscione utgjør en liten del av en stor fontene med mange små engler, putti. Denne finner vi like ved Palazzina Wurts.