Saturnalia – Romernes «julefeiring»

Saturn og drømmen om Gullalderen

De 8 joniske søylene i restene av templet for Saturn ved foten av Kapitol er et av landemerkene på Forum Romanum. Søylene, to i rød granitt og 6 i grå granitt, med en dekorert arkitrav, rager opp fra et høyt podium av marmor og travertin.  Det vi ser er rester etter templet som ble bygget i 42 f.Kr av Lucius Munatius Plancus og restaurert igjen etter en brann i 283 e. Kr. (Carinus brann). Inskripsjonen på arkitraven forteller om dette. Den siste restaureringen fant trolig sted på slutten av 300-tallet. Denne restaureringen var nok et hastverksarbeid. Søylene ble satt sammen av biter hentet fra forskjellige steder og kapitelene er litt underlige.  Det var en siste krampetrekning for å holde de gamle romerske gudene i hevd før kristendommen og kirkebyggene overtok noen få år senere.

Dette er imidlertid en av de aller eldste kultplassene på Forum. Her hadde det opprinnelig vært et kultsted for guden Saturn. Her ble det i allerede kongetiden oppført et alter for sagnhelten Herkules. Ved dette alteret begynte man å bygge et større tempel for Saturn. Det ble ikke ferdig og innviet før i 498 f.Kr. Da er vi så vidt inne i republikkens tid.

Gullalderen

Men Saturn bringer oss helt tilbake til menneskenes urtid, til den såkalte gullalderen, en tid da menneskene levde i en paradisisk tilstand.  Saturn tilsvarer grekernes Kronos, han som tiden stammer fra. Han var sønn av Gaia/Gea, moder jord og Uranos, himmelen. Mytologien rundt disse gudene er usedvanlig frodig. Kronos fikk seks barn med Rea, deriblant Zevs og alle de andre berømte gudene, som Hades og Poseidon. Kronos som hadde hatt et dårlig forhold til sin far, sørget for å kastrere ham. Av frykt for at hans egne barn skulle hate ham spiste han dem like godt alle sammen. Bortsett fra Zevs, som moren klarte å gjemme unna. Hun pakket en stein inn i babyklær og Kronos lot seg lure. Han spiste steinen og Zevs slapp unna. Zevs hevnet seg på faren som ble styrtet i dødsriket. Han skal imidlertid ha klart å rømme og slo seg ned i Latium, altså i området der Roma nå ligger. Romerne kalte ham Saturn. Han lærte folket der å dyrke jorden. Han ble landbrukets gud og den paradisiske tilstanden oppstod. Den gangen var mennesker og guder på like fot. Herodot, som kalles historiens far, forteller om den lykkelige tiden. Man levde i fred med hverandre, i kjærlighet og uskyld. Jorden bar av seg selv sin grøde. Alle hadde det de trengte. Ingen behøvde å slite seg ut. Det var en evig vår.

Saturn var sentralt i dette; dette var hans tid. Senere ble Saturn styrtet til underverdenen; da kom sølvalderen med sønnen Jupiter ved makten. Han fikk som kjent sitt tempel på Kapitol. Da var det slutt på den lykkelige og uskyldige tiden. Da måtte man selv streve for sitt utkomme. Forholdene ble enda verre i den såkalte jernalderen. Den var preget av uærlighet og lovløshet.  Det kom etter hvert til forsoning mellom far og sønn. Jupiter ble hersker over verden. Saturn fikk fortsette å bringe gullalderen til noen få, på sletten Elysium, ved verdens grense. Forestillingene om en gullalder levde videre i minnene og i litteraturen.

Det er disse forestillingene vi kan ha i bakhodet når vi møter ruinene av Saturn-templet. Kanskje var det nettopp en ny gullalder republikkens fedre så for seg da de hadde kvittet seg med de forhatte kongene i 509 f. Kr.

Saturnalia – Romernes mest utagerende festing

Hans fest, Saturnalia ble feiret 17 desember og en ukes tid framover hvert år. Det skal ha vært kong Numa som startet tradisjonen. Under denne festen skal Saturn ha blitt fri fra sine lenker i underverdenen. Dette ble markert ved at en statue av guden i elfenben ble båret i prosesjon. Denne var fylt med olivenolje; ifølge Plinius den eldre skulle det beskytte den mot å råtne. Utenpå var den dekket med remser av ulltøy. Friheten ble markert symbolsk ved at ullremsene ble tatt av for resten av feiringen.

Dette var en tid hvor det meste var snudd på hodet. Det ble ikke gjort forskjell på høy og lav. Man feiret med en frihet som ikke hadde noen grenser. Slavene ble oppfordret til å snakke fritt ut og kunne gjøre alle slags pek mot sine herrer. De byttet ofte roller og hatter med dem. Forbrytelser begått under Saturnalia ble ikke straffet. Man erklærte ikke krig. Man sang, danset og gjorde løjer. Dette var dager med utpreget utagerende festing! «Den beste tiden», ifølge forfatteren Catullus. En «Konge av Saturnalia» ble utnevnt for å styre festlighetene.

Det hele ble avsluttet med Sigillariafesten. Da utvekslet man gaver seg imellom. Alle skulle gi gaver til hverandre. Det var en innbringende tid for forretningsstanden.  Man spiste spesielle kaker og søtsaker. Man mintes kanskje gullalderen under Saturn.

For oss er likheten til vår egen julefeiring mer enn slående!  O jul med din glede!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *