Roma By

Den romerske guden Janus var gud for all begynnelse og slutt, for dører og porter, overganger, innganger og utganger. Det er naturligvis guden Janus som har gitt oss navnet på måneden Januar. Han er avbildet med to hoder som vender hver sin vei. På den måten kunne han se både forover og bakover; men også tilbake i tid og inn i framtiden.

Det er kanskje nettopp dette mange gjør i disse dager; Januar er en tid for ettertanke, gjøre opp status, men også for å legge planer, evt nye forsetter. Janus viser oss at dette er ikke noe nytt, men snarere noe eldgammelt og meget allmenngyldig.

I motsetning til de fleste andre guder i den romerske gudeverdenen var Janus ikke importert fra Hellas. Han var en lokal guddom, fra Latium, området rundt Roma. Han skal ha vært konge og hadde sitt palass på Gianicolo-høyden (Janiculum) i Roma, på vestsiden av Tiberen. Han er  av de eldste kjente guddommene og skal være den som ønsket guden Saturn velkommen. Med dette startet den såkalte gullalderen på jorden. Se innlegget om Saturnalia litt lenger ned i bloggen.

Han er gjerne også avbildet med en stav i den ene hånden slik at han kunne lede menneskene på den rette veien. I den andre har han ofte en nøkkel. Med den kan han låse opp dører og porter.

Det skal ha vært den andre kongen i Roma, Numa Pompilius (715 – 673 f.Kr,), som allerede på 600-tallet f. Kr knyttet Janus til måneden Januar. Janus var en meget viktig guddom i Roma. Han var nært knyttet til krig og fred. Dette er jo også snakk om overgang fra en tilstand til en annen.  Kong Numa innviet en bygning/tempel på Forum Romanum, trolig som en bue med dører i begge ender som soldatene passerte gjennom når de skulle i krig. Den var åpen så lenge en krig pågikk og ble stengt når det igjen ble fred. De romerske historikerne forteller at Janustempelet skal ha vært lukket under mesteparten av Numas regjeringstid.  Numa var en mer fredsæl mann en sin forgjenger, Romulus. Hensikten med dette tempelet kan ha vært at han ville markere at det ikke var nødvendig å bære våpen lenger; på en måte venne folk av med dette. Kanskje måtte de hente sine våpen der.

Historikeren Titus Livius kan fortelle at det senere for det meste var åpent; det vil si at et eller annet sted i riket var det krig til enhver tid. Keiser Augustus skryter av at før hans tid var det lukket bare to ganger (dvs på mange hundre år), men under han var det lukket 3 ganger. Vi snakker om «Pax Romana», den romerske verdensfreden, i hvert fall en slags fred.

Janus blir ofte assosiert med gudinnen Diana.  De ble dyrket som solen og månen og ble også satt i forbindelse med planting og innhøsting; det vil si overgangsfaser i tilværelsen. Fødsler, giftermål og begravelser likeså. Så viktige var Janus og Diana at det først ble ofret vin og røkelse til dem, altså framfor Jupiter som jo ellers blir betraktet som den romerske hovedguden (som grekernes Zevs). Janus hadde jo tross alt nøklene også til himmelen.

En av legendene som fortelles om Janus fant sted da Romulus manglet kvinner i den nye byen sin og  røvet disse fra et av nabofolkene, Sabinerne. Janus lot det da dukke opp en vulkansk kilde på Forum som tok livet av mange av Sabinerne som ville forsvare sine kvinner. Dikteren Ovid forteller om dette.

Det finns ingen rester etter Janus-tempelet på Forum Romanum. Man vet ikke helt sikkert hvor det lå heller. Det finnes imidlertid en bue i Roma som vi kan se i dag som kalles Janus-buen. Den ligger i området Velabrum, i nordenden av Forum Boarium, det gamle kvegtorget. Den er kvadratisk med 4 buer og har kanskje ligget i et gatekryss. En litt merkelig konstruksjon, en fireveis, kubisk bue med svært mange nisjer og åpninger som passet bra i et veikryss. Den er den eneste av sitt slag som er bevart i Roma. Navnet fikk den først i renessansen.Trolig har ikke buen noe med Janus å gjøre. Den er nok heller bygget på 300-tallet som en æresbue for den guddommeliggjorte Konstantin den store.

Hele dette området er fyldig omtalt i boken «Roma – piazzaenes by». Her er det også mange spennende og interessante historier å finne.

Saturn og drømmen om Gullalderen

De 8 joniske søylene i restene av templet for Saturn ved foten av Kapitol er et av landemerkene på Forum Romanum. Søylene, to i rød granitt og 6 i grå granitt, med en dekorert arkitrav, rager opp fra et høyt podium av marmor og travertin.  Det vi ser er rester etter templet som ble bygget i 42 f.Kr av Lucius Munatius Plancus og restaurert igjen etter en brann i 283 e. Kr. (Carinus brann). Inskripsjonen på arkitraven forteller om dette. Den siste restaureringen fant trolig sted på slutten av 300-tallet. Denne restaureringen var nok et hastverksarbeid. Søylene ble satt sammen av biter hentet fra forskjellige steder og kapitelene er litt underlige.  Det var en siste krampetrekning for å holde de gamle romerske gudene i hevd før kristendommen og kirkebyggene overtok noen få år senere.

Dette er imidlertid en av de aller eldste kultplassene på Forum. Her hadde det opprinnelig vært et kultsted for guden Saturn. Her ble det i allerede kongetiden oppført et alter for sagnhelten Herkules. Ved dette alteret begynte man å bygge et større tempel for Saturn. Det ble ikke ferdig og innviet før i 498 f.Kr. Da er vi så vidt inne i republikkens tid.

Gullalderen

Men Saturn bringer oss helt tilbake til menneskenes urtid, til den såkalte gullalderen, en tid da menneskene levde i en paradisisk tilstand.  Saturn tilsvarer grekernes Kronos, han som tiden stammer fra. Han var sønn av Gaia/Gea, moder jord og Uranos, himmelen. Mytologien rundt disse gudene er usedvanlig frodig. Kronos fikk seks barn med Rea, deriblant Zevs og alle de andre berømte gudene, som Hades og Poseidon. Kronos som hadde hatt et dårlig forhold til sin far, sørget for å kastrere ham. Av frykt for at hans egne barn skulle hate ham spiste han dem like godt alle sammen. Bortsett fra Zevs, som moren klarte å gjemme unna. Hun pakket en stein inn i babyklær og Kronos lot seg lure. Han spiste steinen og Zevs slapp unna. Zevs hevnet seg på faren som ble styrtet i dødsriket. Han skal imidlertid ha klart å rømme og slo seg ned i Latium, altså i området der Roma nå ligger. Romerne kalte ham Saturn. Han lærte folket der å dyrke jorden. Han ble landbrukets gud og den paradisiske tilstanden oppstod. Den gangen var mennesker og guder på like fot. Herodot, som kalles historiens far, forteller om den lykkelige tiden. Man levde i fred med hverandre, i kjærlighet og uskyld. Jorden bar av seg selv sin grøde. Alle hadde det de trengte. Ingen behøvde å slite seg ut. Det var en evig vår.

Saturn var sentralt i dette; dette var hans tid. Senere ble Saturn styrtet til underverdenen; da kom sølvalderen med sønnen Jupiter ved makten. Han fikk som kjent sitt tempel på Kapitol. Da var det slutt på den lykkelige og uskyldige tiden. Da måtte man selv streve for sitt utkomme. Forholdene ble enda verre i den såkalte jernalderen. Den var preget av uærlighet og lovløshet.  Det kom etter hvert til forsoning mellom far og sønn. Jupiter ble hersker over verden. Saturn fikk fortsette å bringe gullalderen til noen få, på sletten Elysium, ved verdens grense. Forestillingene om en gullalder levde videre i minnene og i litteraturen.

Det er disse forestillingene vi kan ha i bakhodet når vi møter ruinene av Saturn-templet. Kanskje var det nettopp en ny gullalder republikkens fedre så for seg da de hadde kvittet seg med de forhatte kongene i 509 f. Kr.

Saturnalia – Romernes mest utagerende festing

Hans fest, Saturnalia ble feiret 17 desember og en ukes tid framover hvert år. Det skal ha vært kong Numa som startet tradisjonen. Under denne festen skal Saturn ha blitt fri fra sine lenker i underverdenen. Dette ble markert ved at en statue av guden i elfenben ble båret i prosesjon. Denne var fylt med olivenolje; ifølge Plinius den eldre skulle det beskytte den mot å råtne. Utenpå var den dekket med remser av ulltøy. Friheten ble markert symbolsk ved at ullremsene ble tatt av for resten av feiringen.

Dette var en tid hvor det meste var snudd på hodet. Det ble ikke gjort forskjell på høy og lav. Man feiret med en frihet som ikke hadde noen grenser. Slavene ble oppfordret til å snakke fritt ut og kunne gjøre alle slags pek mot sine herrer. De byttet ofte roller og hatter med dem. Forbrytelser begått under Saturnalia ble ikke straffet. Man erklærte ikke krig. Man sang, danset og gjorde løjer. Dette var dager med utpreget utagerende festing! «Den beste tiden», ifølge forfatteren Catullus. En «Konge av Saturnalia» ble utnevnt for å styre festlighetene.

Det hele ble avsluttet med Sigillariafesten. Da utvekslet man gaver seg imellom. Alle skulle gi gaver til hverandre. Det var en innbringende tid for forretningsstanden.  Man spiste spesielle kaker og søtsaker. Man mintes kanskje gullalderen under Saturn.

For oss er likheten til vår egen julefeiring mer enn slående!  O jul med din glede!