Roma

Romulus og Remus og Romas grunnleggelse.

Det er mange teorier om hvordan byen Roma har fått navnet sitt. Ingen vet med sikkerhet, og det er jo kanskje det mest spennende. Den mest kjente navneteorien er knyttet til Romulus, som ifølge myten skal ha grunnlagt Roma i 753 f. Kr. Også denne myten er nært knyttet til vannet. Den romerske forfatteren Titus Livius, fra det første hundreåret f. Kr. forteller den spennende og dramatiske historien.

Tretten generasjoner etter at Julus, sønnen til helten fra Troja, Aeneas hadde grunnlagt byen Alba Longa i Latium (litt syd for der Roma nå ligger) var Numitor konge der. Broren, Amulius, var misunnelig, ranet til seg kongemakten og fordrev Numitor fra byen. Numitor hadde en datter som het Rhea Silvia. Ved å gjøre henne til vestalinne trodde Amulius at han hadde blokkert denne grenen i arvefølgen. Vestalinnene hadde en meget høy posisjon i samfunnet også i før-romersk tid. De var prestinner som blant annet skulle passe på at den gode og nyttiggjørende ilden alltid ble holdt ved like i templet. Absolutt kyskhet var et at kravene til vestalinnene. I følge Livius hadde gudene sin plan for hvordan Roma skulle bli det mektigste riket på jorden.  Selv om Rhea Silvia var vestalinne ble hun voldtatt og fødte tvillinger. Hun oppga krigsguden Mars som barnefaren, enten fordi hun trodde han var det eller fordi forseelsen blir mer anstendig når den er forvoldt av en gud. Kongen av Alba Longa, Amulius, så på de to guttene som en mulig trussel til egen posisjon. Nå befalte han at guttene skulle bli satt ut i en kurv på rennende vann, det vil si Tiberen. Her ville de gå en sikker drukningsdød i møte. Men, som ved guddommelig inngripen, ble guttene ifølge legenden reddet. Tiberen hadde nettopp flommet over sine bredder og det hadde dannet seg bakevjer av stillestående vann hvor kurven med guttene ble fanget opp og drev på land.   På denne tiden var dette området villmark og en ulvinne (lupa) som var tørst kom til elven for å drikke. Hun fant guttene og forbarmet seg over dem ved å amme dem. En av kongens gjetere, Faustulus, fant barna ved Lupercalhulen ved foten av Palatin-høyden og tok dem med hjem til kona, Laurentia. Noen mener, igjen i følge Livius, at uttrykket ulvinne var myntet på Laurentia selv. Hun hadde fått kallenavnet ulvinnen av gjeterne fordi hun var løsaktig. Lupa kan nemlig bety både ulvinne og prostituert. Hvorom allting var, sammen oppfostret de guttene som fikk navnene Romulus og Remus.  Da guttene ble voksne sørget de for at Amulius ble drept og at Numitor igjen ble konge.

Livius skriver at tvillingene ble grepet av et ønske om å grunnlegge en by der de var blitt funnet og oppfostret.  De klarte ikke å ble enige om hvem skulle ta ledelsen og gi byen dens navn. De gikk opp på hver sin høyde, Remus, som var eldst på Aventin-høyden, og Romulus på Palatin-høyden. Det første tegnet dukket opp for Remus i form av 6 gribber som viste seg på himmelen. Litt senere dukket det opp 12 gribber over Palatin-høyden.  De greide ikke å bli enige om det var den som fikk tegnet først eller det største antallet fugler som hadde gudenes gunst. Romulus tok føringen og begynte å pløye en plogfure som skulle markere grense for sin by og hvor en mur skulle bygges. Da Remus hoppet over denne ble han drept av sin bror. Romulus tok makten alene som den første kongen. Byen fikk navnet etter ham. (Det var godt ikke Remus vant oppgjøret mellom de to brødrene, for da kunne byen ha båret navnet Rema.)

Romulus lot byen være et fristed for fredløse og lovløse menn, de som av en eller annen grunn ikke trivdes eller passet inn i omliggende byer. Han hadde hva i dag ville si var en inkluderende holdning. Dermed styrket han raskt sin egen gruppe med sterke individer samtidig som han svekket sine naboer som han hele tiden lå i stridigheter med. Romulus avsatte et eget område til å ta imot og huse de nye immigrantene. Dette kaltes asylum og har naturligvis gitt opphav til vårt eget asyl-begrep. Det lå det lille dalsøkket mellom de to høydene som utgjorde Kapitol, selve Kapitol-høyden og en mindre høyde som kaltes Arx. Roma ble raskt fylt opp av slike tvilsomme elementer som til og med stjal sine kvinner fra nabobyen Sabina.  Det er meget interessant å legge merke til denne strategien som dannet grunnlag for byens vekst.

Den 21. april 753 f. Kr. regnes som datoen for grunnleggelsen av Roma, en dato som var gjenstand for feiring og stor oppmerksomhet av Mussolinis fascist-regime. Det skal likevel nevnes at denne myten stammer fra det fjerde århundre f. Kr. Et hovedanliggende for forfatterne var naturligvis å skape en fortelling som kunne forklare og forsvare Romas særstilling og guddommelige mandat for makt og storhet.  At byen var eslet til noe stort var jo allerede varslet i de visjoner som legendene tillegger Aeneas, helten var Troja. På Kapitol-høyden sto det store Jupiter-templet, som var romernes viktigste helligdom. Dette ble påbegynt allerede under kongen Tarquinus Priscus (616-578 f.Kr.) og gjort ferdig i 507 f.Kr.  rett etter overgangen til Republikken Roma i 509 f.Kr.. Da dette bygget ble reist ble det funnet et hode (capite) som ble tatt som et tegn på at Kapitol en gang skulle bli verdens hode. Noen sier at hodet tilhørte en mann ved navn Tolleus og at Kapitol er utledet av capite tollei. Det som i alle fall er sikkert er at fra Kapitol vokste Roma til å bli et verdensrike. Kapitol representerer også idag makt, og er navnet på bygningen der statsapparatet i USA holder til; forøvrig det også bygget i kjent romersk stil som for å understreke sammenhengen og de historiske linjene her.

Romulus regjerte til 715 f. Kr. Da forsvant han. Noen sier han ble hentet av krigsguden Mars i en vogn. Sannsynligvis ble han drept på ordre fra Senatet, som imidlertid raskt sørget for at han ble guddommeliggjort, som guden Quirinus. Det ble bygget et tempel for ham på det stedet hvor han skal ha blitt hentet. Quirinus har naturligvis gitt navn til Quirinal-høyden. Den sterke forbindelsen til vann understrekes ved at det var elven eller vannet som reddet byens mytiske grunnlegger.

Rhea Silvia, ble som riktig var med vestalinner som hadde omgang med det annet kjønn, levende begravd. Det vil si, hun ble ikke lagt i jord, men kastet i Tiberen. Der forelsket Tiberguden seg i henne og tok henne til seg som sin hustru.

Flere andre av teoriene er også knyttet til vann. De gamle etruskerne som bodde i dette området kalte Tiberen rumon eller rumen og skal også ha brukt Ruma om stedet der byen ble grunnlagt. En litt mer spesiell, men mulig forklaring er at roten til dette ordet har med bryst å gjøre. Her kan forbindelsen med byens navn være høydene den er bygget på eller hvordan Tiberen bukter seg og danner brystlignende formasjoner. Både på gresk (rheo) og eldre latin (ruo) kan stammen til navnet knyttes til flyte/flod, og på gresk også til et annet ord for styrke (rhome). Mulighetene er mange; de kan alle være med å gi interessante assosiasjoner.